Om vold, lojalitet og de firebeintes plass i kampen mot overgrep

Når virkeligheten gjør vondt

Da jeg begynte å lese om konkrete saker knyttet til vold og overgrep – både mot mennesker og dyr – kjente jeg det fysisk. Jeg gispet, hjertet begynte å hamre, og magen vred seg. Alt i meg ville gi opp håpet om menneskeheten. Men i stedet forsøkte jeg å regulere reaksjonen, snu håpløsheten til handling. Hva kan jeg gjøre for ofrene? Jeg minnet meg selv på at jeg har stått i vanskelige situasjoner før, og at jeg kan gjøre det igjen.

Samtaler man aldri glemmer

Tidligere jobbet jeg på en krisetelefon for selvmordsforebygging. En sjelden gang ringte personer inn som enten hadde begått eller fryktet å begå overgrep – noen mot barn, andre mot dyr. Vi var opplært i hvordan vi skulle møte slike samtaler, men ingenting kunne forberede meg på det første møtet med en pedofil. Det som hjalp, var anonymiteten begge veier. Og telefonformatet – en form for beskyttende distanse.

I de vanskeligste samtalene lente jeg meg på kognitiv forståelse: noen forskere har vist at seksuelle preferanser, også de farlige, kan ha genetiske komponenter – akkurat som seksuell orientering (Looy, 1995). Å minne meg selv på dette hjalp meg til å møte personen med en viss empati, særlig når de ringte nettopp for å hindre seg selv i å skade noen. Det er i seg selv et viktig steg. Og det er rystende hvor lite hjelp som finnes for mennesker i slike risikosoner.

Vold mot dyr – og lav straff

Jeg har også jobbet ved Norges største omplasseringssenter for dyr. Der har jeg sett voldens konsekvenser med egne øyne – på alle nivåer. Det mest ekstreme tilfellet var opprullingen av et nettverk som solgte hunder til seksuell misbruk. Av over 20 reddede hunder var det kun noen få som kunne reddes videre til nye hjem. Resten ble så ødelagt av traumene at det ikke gikk.

De tre mennene som ble dømt for saken fikk mellom tre og ti måneders fengsel. Tre til ti måneder – for å ha systematisk misbrukt og tjent penger på salg av hunder til overgrep i årevis. Den milde straffen sier mye om hvilket vern dyr faktisk har – og hvor lavt de rangeres juridisk. Ifølge loven er dyr fortsatt definert som objekter i Norge.

Ascione skriver det slik:

«Når rettsvesenet ikke klarer å definere offeret som noe mer enn ‘bare en katt’, vil straffen aldri bli avskrekkende nok.»

Hvorfor gjør dyremishandling mer vondt?

Når jeg sammenligner hvordan jeg reagerer på vold mot dyr, kontra mennesker – også barn – kjenner jeg at dyrene ofte berører meg dypere. Det føltes nesten feil, men jeg fant trøst i Boat (1995), som skriver:

“Vi har lettere for å identifisere oss med dyrs sårbarhet enn menneskers.”

Jeg tror dette også handler om eksponering. Bilder og videoer av dyremishandling florerer i media. Vold mot barn er, med god grunn, langt mer skjermet. Kanskje skaper det en slags psykisk forskjell i tilgjengelighet og emosjonell aktivering.

Kunnskapen om “The Link”

Jeg visste at det fantes en sammenheng mellom vold mot dyr og vold mot mennesker, men jeg ble overrasket over hvor lite dette faktisk brukes forebyggende. I Norge har vi ikke en nasjonal dyrepolitiordning. Sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker er godt dokumentert, men fortsatt underkommunisert og lite brukt i forebyggende arbeid (Boat, 1995). At barnevernet og dyrevernsorganisasjoner ikke automatisk varsler hverandre i slike saker, kan få alvorlige konsekvenser.

Dette har ført til at det i Norge ble etablert et seminar med tittel “Se sammenhengen”, i samarbeid mellom Dyrebeskyttelsen Norge, Krisesentersekretariatet og Veterinærhøgskolen (NMBU). Målet var å styrke samarbeidet mellom nøkkelaktører innen dyrevelferd, barnevern, politi og Mattilsynet.

“Barn i krisesentre forteller at de gjorde alt de kunne for ikke å gjøre far sint. De var redde for hva som kunne skje med dem selv, med moren – og med kjæledyret.”

Se sammenhengen – et seminar med kraft

Seminaret løftet frem at:
– Det finnes ingen automatisk varslingsrutine mellom barnevern og dyrevernsinstanser.
– Mange barn velger å bli i voldelige hjem fordi de ikke tør forlate dyret sitt.
– Vold mot dyr brukes bevisst som makt- og kontrollverktøy overfor barn og partnere.

Manglende krisesentertilbud for familiedyr fører til at mange ikke søker hjelp. Samtidig finnes det tiltak som kan gjøre en forskjell. I Sverige har organisasjonen VOOV opprettet tilbud der krisesentrene samarbeider med dyrevernsorganisasjoner om å ivareta dyrene mens mennesker flykter fra vold.

Veien videre

Responsen på seminaret var svært positiv, og flere organisasjoner har begynt å diskutere praktiske tiltak – som å tilby fosterhjem eller kriseplasser for dyr. Det brukes også verktøy som Boat Inventory, som kartlegger sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot barn.

Selv om det kan være krevende å arbeide direkte med ofrene for menneskelig vold, finnes det mange måter å bidra på. Ved å ivareta dyrene – både som ofre og som ressurser i dyreassisterte tiltak – kan vi være en viktig del av løsningen.

Referanser

Ascione, F. (1998). The Abuse of Animals and Human Interpersonal Violence. Purdue Research, s. 50–59.
Boat, B. W. (1995). The Relationship between Violence to Children and Violence to Animals: An Ignored Link? Journal of Interpersonal Violence, 10(2), 229–235.
Jordan, K., Wild, T., Fromberger, P., Müller, I. & Müller, J. (2020). Are There Any Biomarkers for Pedophilia and Sexual Child Abuse? A Review. Frontiers in Psychiatry, 10.
Looy, H. (1995). Born gay? A critical review of biological research on homosexuality. Journal of Psychology and Christianity, 14(3), 197–214.