Muslimske perspektiver på hunder i dyreassisterte intervensjoner

Religion, respekt og relasjon

Mange av klientene jeg jobber med, kommer fra muslimske miljøer — særlig ungdom og familier med bakgrunn fra arabiske eller afrikanske land. Dette gjør det ekstra viktig å forstå hvordan hunder oppfattes i islam, både religiøst og kulturelt.

I islamsk tradisjon regnes hundens spytt som rituelt urent (najis), basert på Hadith-utsagn som instruerer om grundig vask hvis en hund for eksempel slikker på noe. Samtidig gir Koranen et mer nyansert bilde, blant annet med tillatelsen til å bruke jakthunder (Koranen 5:4) og fortellingen om «hulens folk» – hvor en hund vokter en gruppe troende og regnes som en lojal følgesvenn.

En velkjent Hadith forteller også om en kvinne som ble tilgitt sine synder fordi hun ga vann til en tørst hund – et tegn på at barmhjertighet overfor dyr har dyp åndelig betydning. Det er derfor viktig å slå fast at islam ikke «hater» hunder – slik det ofte misforstås – men forholder seg til dem med både respekt og forsiktighet.

Hvordan påvirker dette terapi?

Kulturelle og religiøse holdninger påvirker ofte klienters vilje til å delta i dyreassistert terapi – og det handler sjelden om redsel for fysisk skade. Mange uttrykker ubehag knyttet til ritualrenhet, berøring eller sleiking. Dette kan påvirke:

• Om de ønsker å være i samme rom som hunden
• Hvordan de reagerer på fysisk kontakt (spesielt sleiking)
• Om de opplever trygghet og ro i samtalen

Noen ganger uttrykkes dette tydelig, andre ganger skjer det mer subtilt – som at klienten trekker seg unna eller virker uengasjert. Dette understreker hvor viktig det er å snakke åpent og respektfullt om slike tema tidlig i prosessen.

Etiske hensyn og muligheter

Når vi forstår og respekterer kulturelle perspektiver på dyr, kan vi styrke relasjonen og terapien. For noen klienter kan det å møte en rolig og balansert hund i trygge rammer gi en mulighet for personlig vekst – men dette må alltid være klientledet og kultursensitivt.

Risikoene ved å ignorere slike hensyn er store:

• Deltakelse kan oppleves som påtvunget og respektløst
• Klienten kan føle seg usikker, krenket eller uten reell mulighet til å si nei
• I verste fall kan det få juridiske konsekvenser, særlig i offentlig helsearbeid

Forskning understreker også dette:
Risley-Curtiss et al. (2006) påpeker at betydningen av menneske-dyr-relasjonen varierer sterkt mellom kulturer, og Blouin (2013) viser at folk kategoriserer dyr svært ulikt – som familiemedlemmer, hjelpere eller bare «dyr».

Praktisk tilpasning i min egen praksis

Jeg har hatt flere klienter – særlig ungdom og familier – som har hatt utfordringer med å være i nærheten av hund. Salivaproblematikken har gått igjen. Etter hvert som jeg forsto bakgrunnen for dette i islamsk tradisjon, ble det lettere å møte reaksjonene med empati i stedet for frustrasjon.

I slike tilfeller gjør jeg følgende tilpasninger:

• Hunden holdes på avstand – klienten får selv velge å nærme seg
• Ingen fysisk kontakt med mindre det er tydelig ønsket
• Hunden snur hodet bort ved eventuell nærkontakt
• Hunden trenes til å ikke slikke
• Behandling uten fysisk kontakt: f.eks. levere godbiter med skje eller pinsett
• Alternative opplegg med bilder, video eller symbolbruk i stedet for fysisk hund

Skulle jeg møte klienter som behandler dyr på en måte jeg selv ikke kan stå for, bruker jeg vennlig veiledning, felles refleksjon og tydelige grenser for hva som er akseptabelt i terapi med dyr.

Konklusjon

Kulturelle oppfatninger av dyr – særlig hunder i muslimske samfunn – har stor betydning for hvordan dyreassistert terapi oppleves og fungerer. Ved å møte disse perspektivene med åpenhet, kunnskap og etisk ydmykhet kan vi skape rom for både trygghet og vekst – uten å gå på bekostning av verken menneskelig eller dyrevelferd.

Referenser:

Huda (2021). Islamic Views Regarding Dogs.
Risley-Curtiss, Holley & Wolf (2006). The Animal–Human Bond and Ethnic Diversity
Blouin (2013). Are Dogs Children, Companions or Just Animals?