Når hunden hjelper – og trenger hjelp tilbake

Å inkludere dyr i psykisk helsearbeid kan gi stor verdi – både for klienten og for terapiprosessen. Men det stiller også høye krav til både etisk refleksjon og strukturell tilrettelegging. Hvordan sikrer vi at dyrene får de samme rettighetene til trygghet, helse og frivillighet som menneskene i rommet?

Et tilbakeblikk: Cody og belastningen som ble for stor

En studie av Heimlich (2000) undersøkte effekten av dyreassistert terapi på barn med omfattende funksjonsnedsettelser. Labradoren Cody deltok i 14 halvtimesøkter per uke, fordelt på kun tre dager. Selv om opplegget var strukturert, med velferdsobservasjoner og veterinæroppfølging, utviklet Cody alvorlige helseproblemer – blant annet urinveisinfeksjoner, ørebetennelser og til slutt Cushings syndrom. Studien måtte avbrytes.

Til tross for gode intensjoner, ble belastningen for høy. Cody illustrerer hvordan selv veldesignede tiltak kan svikte dyrets behov dersom grunnstrukturene ikke er på plass.

Hva kunne vært gjort annerledes?

– Redusert arbeidsbelastning: Øktene burde vært fordelt over flere dager, med færre klienter per dag og faste hvileperioder.
– Egen dyrevelferdsansvarlig: Heimlich var både terapeut og fører. Et uavhengig blikk kunne fanget opp tidlige signaler.
– Bedre opplæring av personalet: Utrygge møter kunne vært unngått med rutiner og trening i trygg atferd rundt dyr.
– Hvileregler som gjelder: Administrative prioriteringer overstyrte nødvendig hvile. Dette burde vært strukturelt forankret.
– Tidligere helsescreening: Stressignalene ble tolket for sent. Proaktive verktøy og samtykkebasert praksis kunne gjort en forskjell.

Læringspunkter for min egen praksis

I mitt arbeid deltar Lilith og Boy – to utdannede og lisensierte Siberian Huskies – i samtaler med unge voksne som strever med angst, sosial tilbaketrekning og traumer. Det terapeutiske målet er like mye deres trivsel som klientens utvikling.

1. Fordelt belastning og valg
Ingen hund skal «bære programmet alene». Jeg roterer hvem som er med, setter tak på økter per dag, og gir dem alltid mulighet til å si nei. Fysiske tilrettelegginger som utganger, egne soner og lave forventninger til sosial kontakt gir dem faktisk valg.

2. Innebygd velferdsmonitorering
Jeg observerer individuelle stressmønstre, fører helselogg og koordinerer med veterinær ved intensive perioder. Klientenes samspill med hundene følges også nøye – relasjonen skal være gjensidig, ikke ensidig.

3. Rolleavklaring
Jeg er ikke både terapeut og hundefører alene. Jeg har alltid med en co-fasilitator eller legger til rette for at jeg kan skifte fokus mellom klient og hund. Øktene inkluderer pauser og aktiviteter hundene selv liker.

4. Samtykke og trening som prosess, ikke status
Selv om Lilith og Boy er godt trent, bygger all deltakelse på frivillighet. Jeg tolker deres atferd som svar på om de vil være med – og respekterer det alltid. De er med som kollegaer, ikke verktøy.

5. Etisk refleksjon som kontinuerlig praksis
Etikk handler ikke bare om hva vi gjør, men hvordan vi vurderer det vi gjør. Jeg evaluerer jevnlig både klientutbytte og hundenes velferd. Det er like naturlig for meg å ta en pause fra hundenes deltakelse som å evaluere en metode – ikke som et nederlag, men som ansvar.

Fem juridiske og etiske risikoområder i dyreassistert praksis

– Samtykke og autonomi (etisk)
Dyr må kunne velge, både dag for dag og øyeblikk for øyeblikk. Jeg bruker atferd som indikator på ja/nei – og respekterer alltid valget.

– Forsikring og ansvar (juridisk)
Ikke alle institusjoner har policy for dyreintegrert terapi. Jeg jobber kun med steder som tilbyr kontrakter, forsikringsdekning og klare prosedyrer.

– Emosjonell utmattelse (etisk)
Hunder påvirkes også av sterke menneskelige følelser. Jeg følger avlastningsrutiner, begrenser eksponering og gir fridager etter krevende økter.

– Tilgangsrettigheter (juridisk)
Terapihunder har ikke samme rettigheter som servicehunder. Jeg jobber kun på steder med eksplisitt tillatelse og følger nasjonalt regelverk.

– Feiltolking av hundens rolle (etisk)
Klienter kan oppfatte hunden som en belønning, ikke som en deltaker med egne behov. Derfor starter jeg alltid med en introduksjon: Hunden er en kollega – ikke en ressurs.

Når dyret ikke skal være med

I noen tilfeller er det ikke etisk eller praktisk riktig å inkludere levende dyr. Da bruker jeg symbolske former for dyrestøtte, for eksempel ved å la klienten skape en fortelling hvor ulike familiemedlemmer, følelser eller sider av seg selv representeres som dyr. Dette gir de samme metaforiske og relasjonelle inngangene – uten å utsette en faktisk hund for noe hun ikke har valgt.

Referenser
Heimlich, K. (2000). Animal-Assisted Therapy and the Severely Disabled Child
Parish-Plass, N. (2013). Animal-Assisted Psychotherapy;
Kap. 9: Dilemmas, Questions, and Issues Concerning the Integration of Animals into the Psychotherapy Setting
Kap. 10: The Unique Ethical Stance of Animal-Assisted Psychotherapy
Code of Ethics: The Israeli Association of Animal Assisted Psychotherapy