Menneskets beste venn – til hvilken pris?
Når vi inkluderer dyr i terapeutiske sammenhenger, beveger vi oss i et spenningsfelt mellom å hjelpe mennesker og samtidig sikre dyrenes velferd. Eksempler som terapizoo og delfinassistert terapi reiser viktige etiske spørsmål. Hvem tjener egentlig på disse intervensjonene – og hvem betaler prisen?
Delfinassistert terapi: Effekt for hvem?
En randomisert studie (Antonioli & Reveley, 2005) viser at delfinassistert terapi kan redusere depresjonssymptomer. Men studien fokuserer nesten utelukkende på menneskelige gevinster, uten å nevne hvordan delfinene lever, trenes eller påvirkes av intervensjonene. Det reises ingen spørsmål om deres mulighet til å velge, uttrykke stress eller få ivaretatt sine naturlige behov. I lys av moderne etiske rammeverk (f.eks. IAHAIO og Zamir), blir det klart at dette ikke holder mål.
Terapizoo – speilbilde eller spekulasjon?
Parrish-Plass beskriver terapizoo som et «speil til psyken», hvor møtet med dyrene kan gi innsikt i klientens indre liv. Men hvilken pris betaler dyrene for dette? Særlig ved bruk av ikke-domestiserte dyr – som fugler, gnagere eller reptiler – utfordres både dyrevelferd og faglig integritet. Disse artene er ofte stresset i fangenskap, og mangler forutsetninger for å inngå i frivillige og trygge samspill med mennesker.
Personlig ståsted
Som fagperson med fokus på dyrevelferd, har jeg sterke reservasjoner mot bruk av eksotiske eller ville dyr i terapi. Jeg mener det er mulig – og ønskelig – å bygge effektive terapeutiske relasjoner med domestiserte dyr som har reell mulighet til å velge samspill og få sine behov dekket. Men dette krever innsikt, erfaring og et kompromissløst fokus på dyrenes velferd.
Når dyr blir lerret for menneskelig uttrykk, må vi spørre: Har dyret valgt dette? I dyreassisterte intervensjoner er grensen mellom samspill og objektifisering ofte usynlig – men svært reell.
Juridiske og etiske gråsoner
Terapizoo faller ofte mellom regelverkene: Er det helsetjeneste, underholdning eller dyrehold? Det reiser spørsmål om ansvar ved skader, sykdomsoverføring og konsesjoner. Etisk utfordres vi på dyrs samtykke, mulighet til å si nei, og risikoen for at de reduseres til verktøy i menneskers utvikling. Som IAHAIO tydelig sier: Dyrenes velferd skal alltid veie likt eller tyngre enn menneskers utbytte.
Zamir: Bruk eller utnyttelse?
Filosofen Zamir tilbyr en nyttig distinksjon: Å inkludere dyr i terapi kan være etisk forsvarlig – men å utnytte dem er det aldri. Skillet går ved om dyret har reell nytte av relasjonen, og om dets helse, autonomi og livskvalitet ivaretas. Jeg støtter Zamirs mellomposisjon: Med gode rutiner og klare rammer kan hunder og hester delta på etisk vis. Delfiner og eksotiske zoo-dyr? Der går grensa.
Konklusjon: Et valg med konsekvenser
Inkludering av dyr i terapi har enormt potensial – men bare dersom vi er villige til å avvise praksis som gjør mer skade enn nytte. Vi må stille oss selv det vanskeligste, men viktigste spørsmålet: Er menneskelig gevinst verdt det dersom dyret lider?
For meg er svaret nei.
Referenser:
Antonioli & Reveley (2005). Randomised controlled trial of animal facilitated therapy with dolphins in the treatment of depression
Parrish-Plass (2013). The Therapy Zoo as a Mirror to the Psyche
Fine (2019). Our Ethical and Moral Responsibility: Ensuring the Welfare of Therapy Animals
Zamir (2006). The Moral Basis for AAT
IAHAIO Guidelines (2014)
Chassman Craddock, Winston (2024), kap. 1–73
Norske Terapihundskolen
tess@terapihundskolen.no
Tel: +47-412 69 590