Jeg bor ganske isolert i fjellet, og naturbasert terapi er en sentral del av arbeidet mitt. Derfor håper jeg det er greit at jeg deler noen observasjoner og refleksjoner fra dette arbeidet. Jeg jobber hovedsakelig med ungdom mellom 14 og 18 år, som står i fare for å falle ut av skolen. Det kan dreie seg om konsentrasjonsvansker, sosiale utfordringer eller avhengighet av skjermer. Jeg skrev min bacheloroppgave om hvordan villmarksterapi påvirker ungdom, og bruker både erfaringene mine og litteraturen som inspirasjon i denne sammenhengen.
Intervensjonene består av fotturer, å sette opp leir, tenne bål, lage mat sammen og delta i ulike gruppeaktiviteter. Målet er å inspirere ungdommene til å være mer fysisk aktive, kjenne på fellesskapet i en gruppe, oppleve mestring gjennom utfordringer, og skape trygghet for å dele tanker og følelser rundt bålet.
For å støtte den terapeutiske prosessen inkluderer jeg hunder i aktivitetene. Hundene fungerer som motivatorer på tur, trøst når noen føler seg alene, bestevenner man kan hviske hemmeligheter til – og kraftfulle aktører i aktiviteter som hundekjøring.
De fleste av ungdommene melder seg på GoodDog Camps kun fordi de vet at de får være med hunder. Mange er skeptiske til terapi, lei av å sitte på et kontor hos en psykolog og føle seg som en som «ikke passer inn», og de er livredde for å åpne seg i en gruppe. Hunder og natur kan gjøre det mulig for dem å gjøre alle disse tingene – uten at de en gang merker at det «er terapi». Og kanskje er det ikke terapi, kanskje er det bare naturen som virker.
De første dagene er ofte de vanskeligste – før ungdommene har vent seg til rammene, oppgavene og gruppa. Etter hvert ser jeg at mange legger bort telefonene sine av egen vilje, blir med på aktivitetene og knytter seg mer til både mennesker og hunder. Jeg tvinger dem aldri til noe – det er viktig at de får lære det samme som vi lærer hundene: at man aldri skal tvinges. Men det å få ha med seg «sin» hund som støtte og deltakende venn i aktivitetene er ofte den viktigste motivasjonen for å være med.
En av oppgavene i løpet av campen er å dele en hemmelighet med hunden sin – noe ingen andre får høre. Senere får de i oppgave å presentere hunden sin for de andre, og fortelle om hvem hun er, hva hun tenker og føler. Dette åpner ofte for nydelige samtaler hvor ungdommene bruker hundens historie for å dele litt av sin egen.
Når jeg presenterer mine egne hunder, bruker jeg bakgrunnen deres som omplasseringshunder til å snakke om hvordan tidlige stressende erfaringer fortsatt påvirker dem – og kanskje vil gjøre det hele livet. Jeg forteller hvordan jeg må hjelpe dem i vanskelige situasjoner og sørge for at de føler seg trygge. At jeg forstår og aksepterer atferden deres, uansett.
Gjennom mine egne hunders atferd snakker jeg om frykt, angst og aggresjon – og om hvordan dette er naturlige reaksjoner, ikke noe å være redd for. Det å se at en voksen tar hundens følelser på alvor, kan være overraskende og viktig for mange av ungdommene.
Det finnes ingenting jeg ønsker meg mer enn at disse ungdommene – alle ungdommer – skal få oppleve tryggheten i et hårete vennskap. At livene deres fylles med morsomme utfordringer i naturen. Og at de får verktøy til å blomstre – ikke bare kjempe.
De fleste av ungdommene melder seg på bare fordi de vet de får være med hunder. Kanskje er det akkurat det som gjør at de tør å være med på resten også
Norske Terapihundskolen
tess@terapihundskolen.no
Tel: +47-412 69 590
