– refleksjoner fra praksis og personlig utvikling

Når kjærligheten først våkner

Jeg har blitt stadig mer bevisst på hvor avgjørende hundene mine har vært for min emosjonelle utvikling. Det er kanskje pinlig å innrømme at denne innsikten kom sent, men er det ikke nettopp det livet handler om – å få slike innsikter mens vi fortsetter å lære og (forhåpentligvis) vokse?

Da faren min forlot meg da jeg var 14, håndterte jeg det ved å stenge av følelsene for å beskytte meg selv. Det tok meg mer enn et tiår før jeg forsto at noe ikke var helt som det skulle, og at jeg trengte å gjøre noe med denne måten å håndtere smerte på. Da startet prosessen med å åpne opp igjen – og å forsøke å forstå alt som lå inni disse godt forseglede rommene.

Jeg ser nå at denne prosessen ble satt i gang da jeg møtte min første hund som 30-åring, Lana. Jeg visste at hun hadde lært meg mye, men det er først nå jeg ser den tydelige sammenhengen mellom at hun kom inn i livet mitt og at jeg sakte men sikkert begynte å åpne meg igjen.

Kling – min aller første pelsterapeut

Hunder som trygge erstattere – eller som døråpnere?

Jeg har lenge visst at jeg har brukt relasjonen til hundene mine som en erstatning for dypere relasjoner til mennesker. Jeg har ofte tenkt at jeg har «feiget ut» fra ekte nærhet, og heller knyttet meg intenst til hundene. Kanskje fordi jeg vet at de aldri forlater meg – aldri avviser eller sårer. Jeg er overbevist om at jeg ikke ville vært halvveis i den emosjonelle utviklingen min om det ikke var for hundene mine.

Jeg strever fortsatt med å slippe mennesker helt inn. Jeg trenger mer øving. En gang sa en date at han kjente hjertet eksplodere av kjærlighet hver gang han så på hunden sin – og ble overrasket over at jeg ikke opplevde det samme. Det fikk meg til å innse at følelsene mine ofte er flyktige og svake. Kjærligheten er der, men den er redd, skjør og kortvarig. Jeg trenger å øve meg mer.

Barndom, substitutter og stress

Parish skriver at relasjonen til dyrene våre kan representere en barndom vi aldri fikk. Det har også vært min teori i mange år. Som barn følte jeg meg sjelden prioritert – og nå prioriterer jeg hundene mine over alt annet. Når jeg ikke får gjort det, kjenner jeg på stress og uro. Jeg kan til og med dømme andre som ikke prioriterer hundene sine like høyt som jeg gjør.

Et annet eksempel dukket opp med samme date: han var vokst opp med strenge regler og grenser, og klarte ikke stille krav til sin egen hund. Resultatet? En hund som fikk mindre frihet og trygghet, nettopp fordi relasjonen manglet struktur. Min egen hyperbinding er kanskje heller ikke optimal – verken for meg eller for hundene mine.

Fairbairn skriver:

“De er enkle å få tilgang til, relasjonen med dem er mindre truende enn med mennesker, de tilfredsstiller noen av våre grunnleggende behov, og gir oss ofte det vi savner i menneskelige relasjoner.”

Fra innsikt til praksis: Når klienten snakker “gjennom hunden”

Jeg tror min egen erfaring har gitt meg et viktig perspektiv i møte med klienter og deres emosjonelle utvikling. Mange av dem er unge voksne som ikke ønsker å snakke om følelser – men som gjerne deler tanker gjennom hunden. De tolker hundens uttrykk, snakker med den, deler hemmeligheter med den. Med to hunder med svært ulik personlighet – én sosial og én mer reservert – blir det også lettere for ungdommene å speile seg i de ulike valgene hundene tar.

Den terapeutiske relasjonen – og de virkelige “superterapeutene”

Et av de tydeligste minnene fra psykologistudiene mine er professoren som presenterte en metastudie om hva som gjør noen terapeuter mer “vellykkede” enn andre. Resultatet var overraskende: Utdanning, metodevalg og erfaring hadde liten effekt sammenlignet med én avgjørende faktor – evnen til å skape en trygg relasjon. Klienten måtte føle seg sett, akseptert og forstått.

Jeg rakk selvfølgelig å rekke opp hånden og spørre:

“Betyr dette at jeg ikke trenger å bruke mer tid og penger på utdanning – så lenge jeg har, eller kan utvikle, personligheten som trengs for å bli en superterapeut?”

Professoren hadde ikke et overbevisende svar.

Heldigvis har jeg kanskje hjelpere.
Mine hunder er superterapeuter.

De er ubetinget aksepterende, dømmeløse og til stede. Jeg prøver å være like god terapeut som hundene mine: Tilgjengelig, åpen og trygg.

Referenser
Parish-Plass, N. (2013). Animal Assisted Psychotherapy.
Kapittel 16: Take Me Under Your Wing: Love in Animal Assisted Psychotherapy
Serpell, J. (2015). The Human-Animal Bond
Fine, A. H. et al. Forward Thinking: The Evolving Field of Human-Animal Interactions
Schneider, M. & Harley, L. (2006). (En eldre artikkel, men inneholder gode forskningsprotokoller og funn.)